av Wil Lee-Wright & Stian Ward Bugten

Enhver tings speilbilde blir ofte tatt for å være dets direkte motsetning, men faktisk er det virkeligheten du ser, bare omvendt: ansiktet ditt, men det fremtrer på en annen måte enn andre ser deg. Speilbilder er ufullkomne, og derfor betyr det å være omringet av speil at du aldri slipper unna de problemene som definerer deg. 

Christopher Davidsen vet altfor godt hva problemer er. Hans historie handler om ekstrem motgang, om et dysfunksjonelt hjem og det å måtte takle foreldrenes rusmisbruk. Men i dag åpner han sin første signaturrestaurant, Speilsalen, hans helt egne speilrom, med enhver ufullkommenhet på utstilling. Her serverer han en bit av seg selv, det er hans pièce de résistance. 

Spol tilbake tre tiår og den unge guttens fremtid så ikke like lys ut. Christopher og hans to år gamle søster fikk livet snudd på hodet av foreldrenes tankeløse handlinger. Det endte med fosterhjem, med mer enn nok av utfordringer og dårlige livsvalg. Men Christopher skammer seg ikke over oppveksten sin, og han har valgt å være åpen om opplevelsene sine for å hjelpe andre i lignende situasjoner til å sinnse at det er lys i enden av tunnelen og en strålende fremtid for den som velger å satse på den. 

«Jeg synes det er helt fantastisk at fortiden min løftes frem som et eksempel», sier Christopher om det at hans historie ble delt av Erna Solberg i nyttårstalen hennes i 2019. «Det finnes nok ganske mange rundt om i Norge som har lignende oppvekster. Jeg håper jeg kan inspirere andre som har problemer, og motivere flere til å bli fosterforeldre.»

På tross av en trygg oppvekst fylt av kjærlighet i fosterhjemmet, og selv om han kalte fosterforeldrene for mamma og pappa, forlot Christopher sitt nye hjem da han var 14 år etter han ble tatt på fersken i å røyke og smugdrikke av fosterfarens konjakkflaske. I stedet for å snakke med sine nye foreldre stakk han av og dro til sin biologiske mor og et hjem helt uten regler. Første gang han røyket cannabis var det sammen med henne. Etter eget ønske endte han så på forskjellige institusjoner i stedet for å reise hjem til fosterforeldrene. 

«Jeg brukte aldri sterke stoffer, men jeg var i et dårlig miljø hvor de rundt meg slet med avhengighet. Jeg var den yngste, og det ble vanskelig å si nei», sier Christopher, som i det minste hadde evnen til å komme seg unna før det var for sent. 

På dette viktig stadiet i livet befant altså Christopher som den yngste i en flokk av ustabile fremmede, og historien hans kunne raskt tatt en enda verre vending. Det kan være vanskelig nok å komme seg på fote igjen etter å ha gi etter for dårlig innflytelse på dette stadiet i ens utvikling. Men så, etter 21-årsdagen sin, fikk Christopher sin første jobb.

Han begynt i oppvasken på Tyholmen Hotel i Arendal og jobbet seg gradvis inn på kjøkkenet. Det var her han bestemte seg for å sette nye mål for seg selv. Han valgte å ikke akseptere den livsbanen som tilsynelatende var tildelt ham. Christopher fant inspirasjon på kjøkkenet, og mat har vært en innflytelse i livet hans siden. Fortiden hans har vært en ledesnor når presset har vært stort og hjulpet ham til å klare det utroligste på kjøkkenet. Christopher har brukt speilbildet av seg selv som motivasjon; han har gjort problemene sine om til et redskap for den store suksessen han har opplevd som kokk.

Kjøkkenet var, i profesjonell sammenheng, Christophers første møte med disiplin. Det han skjønte, var at han ikke bevisst hadde valgt å skli ut, han hadde vært en slave av omstendighetene. Kjøkkenet, med sine strenge regler og presise metoder, var et alternativt univers, et han gikk fullt og helt inn i.

Christopher fikk finpusset ferdighetene sine da han begynte å jobbe for Steffen Engelhardt, kokk og mentor, på Statoils kantine i Stavanger, men ikke uten en myndig hånd på veien. Steffen kastet ham ut av kjøkkenet første dagen fordi han ikke hadde barbert seg, men han skapte også den første spiren til drømmen om å konkurrere på høyeste nivå. 

«Jeg begynte å tenke på å konkurrere i Bocuse d’Or. Det viktigste er at du må ha en drøm om å delta i denne konkurransen. Uten drømmen gir du opp. Jeg hadde den drømmen i ti år. Da jeg følte at jeg begynte å bli klar, trente jeg meg opp mentalt i fire år med kokkenlandslaget og deltok i mange mindre kokkekonkurranser. Til sammen gikk det vel rundt seks år før jeg befant meg i Lyon», sier Davidsen, som vant sølv i 2017. 

Christopher hadde allerede vunnet gull i verdensmesterskapet i kokkekunst, i 2015. Da han bestemte seg for å satse på Bocuse d’Or, måtte han gjennom et strengt forhør med konen Siri om den forpliktelsen han nå påtok seg. Hun visste svært godt hvilket engasjement som kreves for å møte de strenge standardene i den prestisjefylte internasjonale konkurransen. Siri vet også at Christopher trives under press, og nå kan hun stå skulder ved skulder med ham og stolt vite at navnet hans og hans kulinariske ry er kjent verden over. 

I dag finner du Christopher i Speilsalen på konstant søken etter nye kulinariske opplevelser. Det beste av håndplukkede norske råvarer blir tilberedet med den største omsorg og respekt, intet er overlatt til tilfeldighetene, og smaken er det fremste målet i alle operasjoner. Christophers kreasjoner komplementeres av sommelier og firdobbelt norgesmester Henrik Dahl Jahnsen, som er ansvarlig for å sette sammen viner og andre drikkevarer. 

«Livet er fullt av overraskelser, og hvis du ser nøye etter, vil du finne inspirasjon og innflytelse overalt rundt deg. Det er dette jeg vil gjestene våre skal føle når de besøker oss i Speilsalen. Opplevelsen gjenspeiler deler av min historie og er, forhåpentligvis, også gjenspeilet i nye opplevelser for gjestene våre», avslutter Christopher. 

Christophers biologiske mor døde i november 2016, 51 år gammel. Lillesøsteren og fosterforeldrene hans er og forblir viktige innflytelser i livet hans.  

Et helt spesielt kamskjell

Under den kalde, krystallklare vannflaten i Trondheimsfjorden, hvor fargene virvlende skifter fra svart til klar grønn, hvor fire årstider møter Norskehavets og Nordishavets strømmer, finnes det noen helt spesielle frukter på bunnen. 

Med sitt fargesterke, symmetriske, vifteformede skjell og ofte furede linjer har kamskjellet blitt brukt som motiv for kunstnere, arkitekter og designere i uminnelige tider, og det har blitt servert som en delikatesse på verdens fornemste restauranter, fra Paris til Tokyo, i generasjoner. 

Hvis du ser opp når du ankommer Britannia Hotel, vil du se et kamskjellsymbol plassert nede på hvelvingen. Skjellet, på fransk kalt Coquille-Saint Jacques og på tysk Jakobsmuscheln, er en metafor for at alle linjer fører til ett sted: høydepunktet for en kulinarisk valfart. 

Og dette er noe som har satt Trondheim på kartet, som franske kjøkkensjefer vil bekrefte: