Helt siden nyåpningen av Britannia i 2019 og hotellets kunstprogram ble etablert, har Britannia Hotel ønsket å vise Sverre Bjertnæs sin kunst på veggene i byens storstue. Det er derfor en stor ære og glede at vi kan presentere han som vår Britannia Kunstner 2022.

Utstillingen ble offisielt åpnet 17. mars med vernissage på hotellet, der kunstneren selv var tilstede og deltok i kunstsamtale med Håkon Bleken i Britannia Hall.

Hva tror han om å stille ut på Britannia? 
Jeg synes det er hyggelig å stille ut i Trondheim igjen, og har alltid hatt et nært forhold til Britannia. Dette er jo en veldig annerledes utstillingssituasjon enn jeg er vant. Her henger kunsten der folk ferdes, mens vanligvis er jo kunsten målet for de som kommer inn på en utstilling. Jeg synes det er en spennende måte å oppleve kunst på. Forhåpentligvis synes også hotellets gjester det.

Du dro din vei tidlig og har egentlig vært lite å se til i hjembyen. Hvordan er forholdet ditt til Trondheim?
Jeg har fortsatt et nært forhold til Trondheim selv om jeg flyttet herfra som sekstenåring. Jeg har forså vidt jevnlig hatt utstillinger i byen, først og fremst på Galleri Ismene, men det har vært lengre mellom store utstillinger. Trondheim kunsthall var den første store utstillingen på nesten 10 år. Jeg vet ikke helt hvorfor det har blitt slik.

Hvorfor var det viktig for deg å reise til USA? Hva var den viktigste gevinsten ved perioden din i New York?
Jeg tror alle kunstnere har godt av å oppleve iallfall en periode i utlandet. For meg ble det USA først og fremst fordi Bjarne Melgaard bodde der på den tiden, og ville kuratere en utstilling med mine arbeider. Det ble tre veldig spennende år, men jeg lengtet også hjem. Jeg anser meg først og fremst som en kunstner med en sterkt lokal tilknytning, både til den norske kunsthistorien, men også til et norsk naturlys. Jeg savnet å komme hjem til en mere oversiktlig og mindre opportunistisk kunstscene. Diskusjonene rundt kunst i Norge er mere allmenne og ikke så klassedelte som i USA.

Du har en stor produksjon både når det gjelder maleri og grafikk. Det må bety at du arbeider mye. Hvordan planlegger og gjennomfører du arbeidsperiodene?
Jeg har alltid arbeidet mye. Å male er det nærmeste jeg kommer et fristed og en naturlig ro. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det å arbeide en gang. Det er iallfall en veldig privilegert jobb. Jeg har et studio med en ansatt som legger alt til rette og hvor jeg bare kan komme og utfolde meg. Jeg prøver alltid å minne meg på hvor stort privilegium det er å få leve slik.

I «Mine bilder» skriver du at du har blitt et slags fornuftmenneske og at rusproblemene du tidligere slet med er ryddet unna. Hva slags konsekvens har det fått for ditt kunstnerskap?
Jeg har vel blitt mere disiplinert med årene og ikke så utålmodig, og det tror jeg er en fordel når man skal male. Et maleri er også et slags tidsforløp, der ting skal skje til rett tid. Jeg har iallfall begynt å stole litt mere på meg selv, og ikke strebe like mye. 

Beskriv maleriet ditt slik du maler i dag?
Jeg er fortsatt en figurativ maler, men figurasjonen er ikke like klar som før. Jeg er opptatt av et maleri der malingen i seg selv er det viktige og motivene underordnet. Jeg prøver vel å komme fram til en renere form for maleri, selv om jeg aldri vil male helt abstrakte malerier. Jeg trenger historiene i bildene for å passe på at jeg er motivert nok til at maleaksjonen kan bli ladet med noe. 

Du viser to skulpturer på Britannia. Hvorfor begynte du å lage skulpturer?
Jeg begynte å lage skulpturer for ti år siden. Egentlig ved en tilfeldighet. Jeg har alltid like å utfordre meg på ting jeg i utgangspunktet ikke kan. Men med skulpturene oppdaget jeg fort at det egentlig handlet om mye av det samme som å male, om form og linjer og rom. Etterhvert har jeg fått en ganske stor produksjon skulpturer selv om jeg først og fremst er maler.

Du ble far til en sønn for ikke lenge siden. Har du sett at det har endret kunstnerskapet på noen måte? Om ikke; tror du det vil gjøre det?
Ja, det tror jeg nok helt sikkert. Jeg bruker jo livet mye i alle ting jeg lager, og det å få et barn er jo en altoverskyggende stor opplevelse. 

Gouacher er en relativt ny sjanger for deg, første gang jeg så denne typen Bjertnæs-bilder var hos Galleri Brandstrup i fjor. Hva er det med sjangeren-teknikken som trigger deg?
Jeg liker det umiddelbare ved gouache-teknikken. Malingen tørker fort og beslutningene må tas raskere enn jeg er vant til. Jeg synes det gir en umiddelbarhet til maleriene som jeg av og til savner i de mere omstendelige oljemaleriene.

35 år etter at han ti år gammel med pensel og palett fotfulgte Tore Bjørn Skjølsvik i byens gater, er Sverre Bjertnæs den femte i rekken av «Britannia-kunstnere». Håkon Bleken var først ut i 2019, og de to skal samtale om kunst fra scenen i Britannia Hall i forbindelse med åpningen av Sverres utstilling på Britannia Hotel 17. mars kl. 18.30.